Av Dominique Strauss-Kahn

Oslo var denne uken stedet for en bemerkelsesverdig begivenhet som brakte sammen globale ledere fra regjeringer, næringsliv, fagforeninger og den akademiske verden for å diskutere hva mange av dem sa er det største problemet verden står ovenfor i dag: arbeidskrisen.

De snakket om de 210 millioner menneskene i hele verden som nå er uten arbeid - historiens høyeste nivå med offisiell arbeidsledighet. De snakket om den menneskelige påvirkningen i form av vedvarende tap av inntekter, redusert levealder og lavere pedagogiske ferdigheter for barna til de arbeidsledige. Og de snakket om en potensiell "fortapt generasjon" av unge mennesker med mye høyere arbeidledighet enn den for eldre grupper.

Heldigvis snakket de også om hva som kan gjøres for å redde denne fortapte generasjonen.

Oslo-konferansen - arrangert av Norges statsminister Jens Stoltenberg og sponset av både den Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og det Internasjonale valutafondet (IMF) - den første sådanne felles anstrengelse på 66 år - tiltrakk ekstraordinære deltakere. Regjeringsledere fra den greske stasministeren George Papandreou til Spanias statsminister José Luis Rodriguez Zapatero og Liberias president Ellen Johnson Sirleaf; fremstående statsråd som Christine Lagarde fra Frankrike og Ian Duncan Smith fra Storbritannia, fagforeningsledere - for eksempel Sharan Burrow fra ITUC (den Internasjonale faglige samorganisasjonen) - og noen av de mest begavede personligheter fra den akademiske verden som tenker på problemer med vekst, sysselsetting og sosial samhørighet.

Denne Oslo-konferansen var absolutt et historisk steg i å styrke samarbeid mellom ILO og IMF - det er ingen hemlighet at vi ikke alltid har sett øye til øye. Men konferansen var også ganske inspirerende i sin atmosfære av samarbeid og delt følelse av alvoret rundt behovet for økt oppmerksomhet og fokus på arbeidsledighet. ILO anslår at i løpet av de neste 10 år vil mer enn 440 millioner ekstra arbeidsplasser være nødvendig for å absorbere nykommere i arbeidsstyrken. Så utfordringen både i dag og i årene fremover er enorme.

Hva må gjøres? Selvfølgelig ble det gitt uttrykk for mange forskjellige synspunkter i Oslo. Jeg påstår ikke å snakke for alle sammen, men dette er viktigste tingene jeg sitter igjen med:

For det første kan vi ikke si at den finansielle krisen er over før arbeidsledigheten synker. Vi trenger vekst—men vi trenger vekst som øker sysselsettingen. En økonomisk "gjeninnhenting" som ikke omsettes til flere arbeidsplasser vil ikke bety mye for folk flest. For å være ærlig så vil ikke de fleste merke om veksten er ett prosentpoeng eller to høyere. Men om arbeidsledigheten er 10 prosent eller 5 prosent har stor innvirkning. Og ikke bare for smertene det pålegger de arbeidsløse, men også for angsten det skaper for mange av de sysselsatte. Og med 30 millioner flere arbeidsledige siden 2007, begynner man å få en følelse av de enorme menneskelige kostnadene som er involvert.

For det andre, dette bygger på det forrige punktet, opprettelsen av stillinger i seg selv må være en propritet, og vi trenger å utnytte alle tilgjengelig politiske hjelpemidler for å oppnå dette. Dette inkluderer bruk av skattepolitikk og økonomisk politikk for å støtte en så sterk utbytte-gjenvinning som mulig - fordi utbytteveksten er den viktigste bestemmende faktor i sysselsettingsveksten. Selv om mange avanserte økonomien har behov for å stabilisere eller redusere høye nivåer av offentlig gjeld, er det viktig at dette blir gjort på en måte som ikke svekker vekst og arbeidsplasser. Likedan trenger finansiell sektorreform å være rettet mot å gjøre den til en mer effektiv støtte for den virkelige økonomien. For eksempel kan den finansielle sektoren bidra til å utvikle sysselsetting ved å hjelpe med å finansiere små bedrifter som har lidd under begrenset tilgang til kreditt i denne krisen, men som er de som kan opprette de største mengder jobber.

For det tredje er det mye lærdom og bedre fremgangsmåter vi kan benytte for å lindre smerten i arbeidsmarkedene og fremskynde arbeidsgjeninnhentingen. Her frembrakte Oslo mange gode ideer. Noen regjeringer har trappet opp plasseringstjenester og utvidet arbeidsmarkedsprogrammer med formål å forbedre ferdighet og leting etter jobber. Andre har implementert retningslinjer som lar bedrifter beholde de ansatte, samtidig som de reduserer arbeidstiden og lønnen deres -- dermed er det en jevnere spredning av nedgangsbyrden. Et annet skritt er å forlenge arbeidsledighetstrygden. Subsidier rettet mot spesielle grupper -- for eksempel de som har vært arbeidsløse over lengre tid og ungdom -- kan også stimulere opprettelse av jobber.

Til sist, samarbeid er viktig.

De stabile politiske tiltakene utført av mange land i løpet av krisen - gjennom G-20 debatter - hindret resesjonen fra å bli en depresjon og enda flere arbeidsplasser i å gå tapt.

Denne type samarbeid vil bli enda viktigere ettersom land kommer ut av krisen og søker gjenopprettelse av vekst og sysselsetting. Analyser foretatt av IMF for G-20, viser at velvalgte, samordnende tiltak i løpet av de neste 5 årene kan øke det globale BNP med 2,5 prosent og opprettelse av titalls millioner jobber. Vi bør dra nytte av økt samarbeide mellom ILO og IMF for å øke generell international samordning.

I Oslo ble vi spesielt enige om at ILO og IMF kunne fordelaktig arbeide sammen i to områder av politisk utvikling:

• å fokusere på politikk som fremmer vekst i opprettelse av stillinger; og

• å utforske prinsippet av et sosialt beskyttende grunnlag for mennesker som lever i fattigdom og utsatte grupper - innen en bærekraftig makroøkonomisk ramme.

Dette ser kanskje ikke ut som oppsiktsvekkende utviklinger. Men, hvis vi virkelig kan lede våre to organisasjoner fremover på denne måten, kan det være et viktig steg fremover med å hjelpe verden takle denne arbeidskrisen.

Vi må alle tenke anderledes og mer kreativt: om de nye økonomiske styrkene som spiller i verden etter krisen; om bedre integrering av sysselsettingspolitikk med makroøkonomisk politikk, nasjonalt og internasjonalt; og om hvordan man kan utvikle et bredere spekter av politiske tiltak og programmer som kan gi arbeid til alle som ønsker det.